Å se Drag eller ikke se drag?

Dette innlegget skal kort handle om hvordan Drag blir sett på som og holdninger til det. Dette er bare noen tanker jeg har som ikke er konkluderende, men heller et ønske om å se flere sider ved det feltet jeg selv er en del av. Innlegget mitt tar utgangspunkt i to artikler der den ene, "Gender Performativity and Self-Percetion: Drag as Masquerade" av Jessica Strübel-Scheiner, handler om hvorfor menn velger å gå inn i Drag- verdenen og den andre, "The Question of Power and Authority in Gender Performance: Judith Butler`s Drag Strategy" av Charlotte Coles, tar opp spenningene mellom Drag og feministiske tanker. Begge artiklene tar opp konvesjonen i Drag hyperfemininiteten, der Drag artisten streber etter kvinnelige kvaliteter.

Hos Strübel-Scheiner tar hun opp problematikken at mange anser Drag Queens som "freaks and failed men". Selv i homomiljøer kan Drag Queens oppleve at andre homofile menn distansere seg fra dem fordi Drag kan bli sett på som en forlengelse av tanken om at homofile menn er menn som har feilet i sin manndom. Altså at Drag ikke hjelper i kampen om mot stigmatisering.

Og i Coles sin artikkel skriver hun at Drag er blitt kritisert, fra et feministisk perspektiv, at det er en reproduksjon av det seksualiserte og overfladiske bilde av det feminine identiteten. Med dette får jeg inntrykket av at Drag Queens blir sett på som menn uten manndom som paroderer kvinner for å føle seg bedre. Men er det virkelig sånn? Jeg tror ikke det.

Strübel-Scheiner konkluderer med at det ikke er nødvendigvis sånn at menn går inn i Drag fordi de har lav "male body esteem" men at det kanskje handler mer om å bruke Drag som en kunstform. Jeg selv opplever Drag som å ta på seg superkrefter, enn kan uttrykke andre sider ved seg selv som enn ikke gjør ut av Drag. Cole tar opp dette med at Drag har muligheten til å utfordre det heteronormative holdningen samfunn har på kjønn. At kjønn er diktomt - menn og kvinner. For menn som opptrer som kvinner, utstråler både feminine og maskuline kvaliteter som kræsjer med det diktome. På den måten snakker til nyansene vi har i kjønnet - kanskje kjønn ikke er noe vi er med noe vi gjør, en performativ handling.

Likevel er det interessant å se på det Cole tar opp, at drag kan forevige det seksualiserte bildet av kvinnen som kan virke undertrykkende for nettopp dette kjønnet. Men hva om det drag står for og den feminiteten den representerer, i sin fulle spekter, er bare noe drag kan få til og femininiteten i kvinner er bare noe de får til?

Hva mener dere?